Skattejakt i garasjen

Sommervarmen de siste dagene har begrenset fiskingen min, og samtidig frigjort tid til andre (mindre lystbetonte) aktiviteter. Blant annet å rydde opp etter meg i garasjen i mitt forhenværende hus. Etter mange timers jobb og noen tilhengerlass på Mjåvann, ble innsatsen “belønnet” med at svigersønnen min fant en pose med fiskeutstyr jeg har savnet. Sånt liver opp tilværelsen og vekker gamle fiskeminner. Jeg tok sakene med meg hjem, og etter en grovsortering med fjerning av gamle rustne splittringer og kroker, synes “fangsten” å være over all forventning.

En "formue" i fiskeutstyr som lå bortgjemt i garasjen.
En “formue” i fiskeutstyr som lå bortgjemt i garasjen.

Pilker for en hundrelapp eller to, wobblere for en tusenlapp, laksesluker for et par tre hundre kroner, og en hel masse “verdiløst” skrammel som bare minner meg om herlige svunne tider. For eksempel, – hva med en Elbetorsk 28 gram fra 1976?

Elbetorsk anno 1976.
Elbetorsk anno 1976.

På denne fikk jeg min første sjøørret. Det var en vakker junikveld i 1976 på Dvergsnestangen. 1,1 kg veide den, og var trill rund. Eller hva med en Lillauren som er nesten like gammel.

Grotjønns største "gjedde-killer" på slutten av syttitallet.
Grotjønns største “gjedde-killer” på slutten av syttitallet.

Vet ikke hvor mange gjedder jeg fikk på denne i Grotjønn på slutten av syttitallet. Det var ikke få, og den største er avtegnet på en planke et eller annet sted hjemme hos min far. Kan ikke fatte at jeg fortsatt har denne sluken, for jeg brukte aldri stålfortom. Men til slutt må jeg bare trekke frem denne:

Sølvkroken Favoritt fra begynnelsen av nittitallet.
Sølvkroken Favoritt fra begynnelsen av nittitallet.

En Sølvkroken Favoritt fra rundt 1990. Bare Vår Herre vet hvor mange sjøørret denne har på samvittigheten. Den har fulgt meg i tykt og tynt, og blitt kastet fra hver eneste knatt rundt Andøya og Bredalsholmen.

Vel, det er på tide å stoppe mimringen. Nå må det letes etter stålull,  nye splittringer og kroker. Noen sluker kan jo fortsatt brukes, mens andre aldri kommer i kontakt med vann igjen. Noen ytterst få fortjener en plass i glass og ramme…

Laks og uflaks

Det gjør vondt å tenke på, det gjør vondt å si, og det gjør vondt å skrive om. Uten tvil det dypeste såret i min sportsfiskersjel, og nå skal jeg fortelle det til Gud og hver mann (skjønt Vår Herre vet om det, allerede):

“JEG HAR ALDRI FÅTT LAKS”

Ja da, det henger sikkert sammen med antall timer jeg har brukt i elva, og kan sikkert langt på vei beskrives som en matematisk formel der antall laks (x) er et resultat av tiden (t), altså x=t. Men sannsynligvis må man ta hensyn til en variabel, og denne variabelen er en potens av flaks og uflaks. Jo mer uflaks, jo høyere potens. Min personlige variabel er garantert stor. “Lakseformelen” min er antagelig noe sånt som: x=t5, og jeg må sannsynligvis bruke fem ganger lengre tid enn andre på å få laks.  Antall laks kan uansett ikke bli mindre enn 0, og det er jo en trøst.. For jeg har prøvd. Både i Otra, Audna og Mandalselva opptil flere ganger. Ikke bare det at jeg ikke får noe selv, men jeg bringer med meg noe som smitter over på turkompisene. Ingen får noe når jeg er med.

Laksefiske i Mandalselva, sommeren 2013. Ingen fisk, selvsagt.
Laksefiske i Mandalselva, sommeren 2013. Ingen fisk, selvsagt.

Nå skal det sies at jeg har vært nærme. I Audna for en ti års tid siden tok jeg til og med på laksen jeg IKKE fikk. En “monsterlaks” beit på den største Vibraxen som finnes. Mutters alene stod jeg. Turkameraten min befant seg flere hundre meter nede i elva, og hørte ikke at jeg ropte og skrek. Etter en halv time med hardkjør var jeg så utslitt at jeg til slutt bare strammet bremsen, kjørte laksen inn mot elvebredden, bøyde meg ned og tok tak, og… Et slag med halen, og laks og Vibrax var borte vekk! Fiskestanga var en Kunnan 2-14 utstyrt med en Cardinal C1. Himmel og hav! Hva tenkte jeg med den gangen?

“I år skal alt snu”, sa vi i fjor. Vi sier det samme i år…

Fortsettelsen

Ting forandrer seg  når man entrer de voksnes rekker. Forholdet til sportsfiske er intet unntak. Barn, hjem og jobb tar sin plass, og skyver andre fornøyelser ut i de mer periferiske sfærer. En og annen fisketur fikk jeg nå uansett lurt inn, og det hjalp godt å være bosatt på Andøya (Krs.) med 300 meter gangavstand til et brukbart sjøørretfiske. Døtrene mine fikk i tur og orden “gleden” av å tilbringe tid i bæremeis på pappas rygg. Den mellomste fikk seg til og med et heller ufrivillig bad sammen med sin far en kald, grå og tåkelagt novembermorgen, da jeg “bare skulle” lande middagen. Akkurat som fotoapparat, var også hov en utenkelig ting å ha med seg. Glatte svaberg på Bredalsholmen, sjøørret på kroken og barn i bæremeis er en uheldig kombinasjon.

To sjøørret fra påsken 2006. Et av de få fiskebildene jeg har.
To sjøørret fra påsken 2006. Et av de få fiskebildene jeg har.

Og da kom jeg på noe… Sportsfiskere er, slik jeg kjenner de fleste, opptatt av overtro uten å ville innrømme det. Det kan være hva som helst, men det handler om ting eller ritualer som enten gir mer fangst eller forårsaker dårlig fiske. Jeg har dessverre ikke noen triks som garanterer fisk, men jeg har to ting som effektivt hindrer meg i å få fisk. Det ene er hov eller klepp, og det andre er stålfortom på gjeddefiske.

Tilbake igjen til temaet. Det har blitt en del fisketurer i voksen alder, også. Fiske i Byglandsfjorden, med JCs hytte som basecamp, den årlige påsketuren til Harkmarkfjorden sammen med barn og hund, fjell- og viddeturer med hytta på Hovden som utgangspunkt, høstturer etter torsk og lyr langs holmer og skjær, – jeg kan nevne i fleng når jeg tenker etter. Fellesnevneren er at turbildene i all hovedsak bare eksisterer i mitt eget hode, med et par hederlige unntak.

Alex prøver fiskelykken i Harkmark.
Alex prøver fiskelykken i Harkmark.
"Lunsjpause" ved Harkmarkfjorden, påsken 2009.
“Lunsjpause” ved Harkmarkfjorden, påsken 2009.

I fortsettelsen skal i alle fall fotoapparatet være en selvskreven (tur)kamera(t)!

Begynnelsen

Alt har  en begynnelse, også dette. Men jeg vet egentlig ikke når det startet. Kanskje det var på “Arvids brygge” i Kuholmen, da jeg som liten pode lå på bryggekanten og prøvde å lokke bergnebb og “sypiger” til å bite på kroken. Muligens var det noen år senere da jeg som tiåring fikk min første sjøørret en halv meter fra beina til Øste – på et sleivkast med en 28 grams Elbetorsk. Eller kanskje det var året etter der igjen da jeg oppdaget at det var gjedde i Grotjønn.

Det spiller egentlig ingen rolle. Interessen for sportsfiske tok meg, og i mange år var det en fornøyelig besettelse. Utallige opplevelser ble det, – som i dag dessverre bare eksisterer i minnet. For hvem brydde seg om å ta med kamera på tur?

"Arvids brygge" lå på andre siden av Kuholmsbukta.
“Arvids brygge” lå på andre siden av Kuholmsbukta.