Laks og uflaks

Det gjør vondt å tenke på, det gjør vondt å si, og det gjør vondt å skrive om. Uten tvil det dypeste såret i min sportsfiskersjel, og nå skal jeg fortelle det til Gud og hver mann (skjønt Vår Herre vet om det, allerede):

“JEG HAR ALDRI FÅTT LAKS”

Ja da, det henger sikkert sammen med antall timer jeg har brukt i elva, og kan sikkert langt på vei beskrives som en matematisk formel der antall laks (x) er et resultat av tiden (t), altså x=t. Men sannsynligvis må man ta hensyn til en variabel, og denne variabelen er en potens av flaks og uflaks. Jo mer uflaks, jo høyere potens. Min personlige variabel er garantert stor. “Lakseformelen” min er antagelig noe sånt som: x=t5, og jeg må sannsynligvis bruke fem ganger lengre tid enn andre på å få laks.  Antall laks kan uansett ikke bli mindre enn 0, og det er jo en trøst.. For jeg har prøvd. Både i Otra, Audna og Mandalselva opptil flere ganger. Ikke bare det at jeg ikke får noe selv, men jeg bringer med meg noe som smitter over på turkompisene. Ingen får noe når jeg er med.

Laksefiske i Mandalselva, sommeren 2013. Ingen fisk, selvsagt.
Laksefiske i Mandalselva, sommeren 2013. Ingen fisk, selvsagt.

Nå skal det sies at jeg har vært nærme. I Audna for en ti års tid siden tok jeg til og med på laksen jeg IKKE fikk. En “monsterlaks” beit på den største Vibraxen som finnes. Mutters alene stod jeg. Turkameraten min befant seg flere hundre meter nede i elva, og hørte ikke at jeg ropte og skrek. Etter en halv time med hardkjør var jeg så utslitt at jeg til slutt bare strammet bremsen, kjørte laksen inn mot elvebredden, bøyde meg ned og tok tak, og… Et slag med halen, og laks og Vibrax var borte vekk! Fiskestanga var en Kunnan 2-14 utstyrt med en Cardinal C1. Himmel og hav! Hva tenkte jeg med den gangen?

“I år skal alt snu”, sa vi i fjor. Vi sier det samme i år…