Fortsettelsen

Ting forandrer seg  når man entrer de voksnes rekker. Forholdet til sportsfiske er intet unntak. Barn, hjem og jobb tar sin plass, og skyver andre fornøyelser ut i de mer periferiske sfærer. En og annen fisketur fikk jeg nå uansett lurt inn, og det hjalp godt å være bosatt på Andøya (Krs.) med 300 meter gangavstand til et brukbart sjøørretfiske. Døtrene mine fikk i tur og orden “gleden” av å tilbringe tid i bæremeis på pappas rygg. Den mellomste fikk seg til og med et heller ufrivillig bad sammen med sin far en kald, grå og tåkelagt novembermorgen, da jeg “bare skulle” lande middagen. Akkurat som fotoapparat, var også hov en utenkelig ting å ha med seg. Glatte svaberg på Bredalsholmen, sjøørret på kroken og barn i bæremeis er en uheldig kombinasjon.

To sjøørret fra påsken 2006. Et av de få fiskebildene jeg har.
To sjøørret fra påsken 2006. Et av de få fiskebildene jeg har.

Og da kom jeg på noe… Sportsfiskere er, slik jeg kjenner de fleste, opptatt av overtro uten å ville innrømme det. Det kan være hva som helst, men det handler om ting eller ritualer som enten gir mer fangst eller forårsaker dårlig fiske. Jeg har dessverre ikke noen triks som garanterer fisk, men jeg har to ting som effektivt hindrer meg i å få fisk. Det ene er hov eller klepp, og det andre er stålfortom på gjeddefiske.

Tilbake igjen til temaet. Det har blitt en del fisketurer i voksen alder, også. Fiske i Byglandsfjorden, med JCs hytte som basecamp, den årlige påsketuren til Harkmarkfjorden sammen med barn og hund, fjell- og viddeturer med hytta på Hovden som utgangspunkt, høstturer etter torsk og lyr langs holmer og skjær, – jeg kan nevne i fleng når jeg tenker etter. Fellesnevneren er at turbildene i all hovedsak bare eksisterer i mitt eget hode, med et par hederlige unntak.

Alex prøver fiskelykken i Harkmark.
Alex prøver fiskelykken i Harkmark.
"Lunsjpause" ved Harkmarkfjorden, påsken 2009.
“Lunsjpause” ved Harkmarkfjorden, påsken 2009.

I fortsettelsen skal i alle fall fotoapparatet være en selvskreven (tur)kamera(t)!